Å være foreldre kan være utfordrende og vanskelig, men det kan også være det mest fantastiske og givende arbeid i verden. Ikke bare må man sørge for at barnet har mat på bordet og klær i skapet – det er like viktig (om ikke mer) å sikre at barna føler seg bra, både mentalt og fysisk. Det synes nok òg denne faren fra Russland.
For ham er det viktig ikke bare å mate sine barn, men også lære å takle vanskelighetene når barna blir eldre og begynner å ta sine egne avgjørelser.
Dette skrev den russiske pappaen på forumet i Reddit:
«En morgen gikk jeg ned trappen og så min 17 år gamle datter sove med en mann, på sofaen i stuen vår. De var nakne, med et lite teppe over seg, og det hadde nok vært hard festing kvelden før, da datteren min aldri ville gjort dette edru.
Jeg hentet kona mi, sønnen vår og vår andre datter, vi lot de sove på sofaen mens vi lagde frokost. Så satte vi oss på spisebordet, som ligger rett ovenfor sofaen. Jeg ropte «Unge mann! Frokosten er klar!» med min strengeste stemme. Jeg har aldri sett noen våkne så raskt. Jeg dro ut stolen og ba ham sette seg. Han pakket seg inn i teppet, og visste ikke hva han skulle gjøre – så han endte med å sette seg sammen med familien vår og spise frokost.
Han var nervøs, man kunne se han skjelve. Så jeg spurte ham, igjen med min alvorligste stemme: «Min venn, jeg skal stille deg et spørsmål… Det er veldig viktig for deg at du svarer rett…» Jeg kunne se ham svette, før jeg sa «Liker du katter?». Vi begynte alle å le, og spiste ferdig frokosten.
Han var en likandes og hyggelig fyr, men det var noe rart med ham. Datteren vår forsikret oss om at han var en snill fyr. De hadde kjent hverandre omtrent en måned. Siden den dagen, kom han innom oss hver dag. Han hentet datteren vår på sykkelen sin, og syklet henne til skolen. Så fulgte han henne hjem. Han overnattet aldri. Han passet på henne da hun var syk, og var tålmodig som en engel når datteren vår var i dårlig humør.
Han sa til oss at han hadde hverken familie, utdanning eller jobb. Datteren vår elsker ham.
Omtrent 8 måneder etter vi møtte gutten for første gang, kom sønnen min til meg og sa han hadde forhørt seg rundt om hvem denne fyren var. Det viste seg at han var hjemløs. Faren hans hadde tatt selvmord. Moren var narkoman, og hadde dødd av overdose 3 måneder etter faren døde. Da var han 15 år gammel. Siden har han overlevd 3 år på gatene – sovet i parker, hos «venner», hos organisasjoner. Han har hatt noen strøjobber nå og da, men ingenting fast. Datteren min møtte ham da han spadde hestemøkk. Han har utseende med seg, og hun ble naturligvis betatt.
Så der stod jeg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. En 18 eller 19 år gammel hyggelig fyr, som var hjelpsom, aldri spurte om tjenester eller penger, som alltid smilte – og som alltid fikk datteren min til å smile, men som selv aldri har hatt sjansen til å være et barn, var delvis blitt en del av familien vår. De dagene han fikk seg noen strøjobber og ikke rakk å komme innom oss savnet vi ham alle sammen.
Jeg fortalte kona mi hva sønnen vår hadde fortalt. Hun gråt. Jeg var skuffet over datteren vår som ikke hadde fortalt oss dette før. Hadde hun fortalt oss det kunne vi ha hjulpet ham.
Dagen etter ga jeg gutten nøklene til huset vårt. Jeg sa jeg forventet at han kom hjem hver kveld. Vi pusset opp et ekstra rom vi hadde, og tok ham med ut og kjøpte noen møbler. Han var flink, og fikset og pusset opp det meste selv. Han sa til meg at han en dag drømte om å være sin egen sjef. Vi passet på at han fikk fullført skolen, slik at han skulle ha muligheten til nettopp det.
Dette var i år 2000.
16 år senere har mannen jeg kaller «min andre sønn» (som egentlig er min svigersønn), og datteren min et eget firma som går veldig bra… og de har gitt oss tre nydelige barnebarn.»
Del gjerne denne vakre historien på Facebook om du holder med faren.