Datteren til Tara Woods, Norah, hadde sin fjerde bursdag. På butikken den dagen kalte hun en eldre fremmed for «gammel». Mannen det er snakk om ble først brysk, men før Tara kunne gi tilsnakk datteren, vendte han seg til den lille jenta.
Det han sa tilbake fikk både mor og de andre kundene til å stoppe opp.
Mannens uventede svar skulle bli begynnelsen på et livslangt vennskap, og etterpå delte Tara sin historie på Facebook. Vi kan godt forstå at den nå sprer seg som ild i tørt gress.
Dette skrev Tara for Today.com:
Dagen før min datter Norahs fjerde bursdag, skjedde det noe bemerkelsesverdig.
Jeg hadde akkurat plukket henne opp fra barnehagen da hun advarte meg om å være oppmerksom på en eldre person som gikk over parkeringsplassen i sneglefart.
Hun forklarte videre at hun har en svakhet for gamle mennesker: «Jeg liker gamle folk mest fordi de kjører sakte sånn som meg og de har myk hud som meg. De vil alle dø snart så jeg skal elske dem alle før de dør.»
Jada, det ble kanskje litt mørkt der på slutten, men jeg tenkte at hjertet var på rett sted.
Neste dag, på hennes bursdag, spurte hun på vei hjem fra skolen om vi kunne gå på butikken og kjøpe bursdagscupcakes til henne og hennes seks søsken som de kunne spise etter middagen.
Hvordan kunne jeg si nei til bursdagsbarnet?
Jeg satte Norah og hennes yngre søster i en av handlevognene og gikk mot bakeriavdelingen. Etter at vi tok noen muffins, stoppet jeg ved en hylle som fanget min oppmerksomhet.
Mens jeg var opptatt med å plukke dressing, reiste Norah seg opp i vogna, vinket lykkelig og ropte «Hei, gamle mann! Det er bursdagen min i dag!»
Mannen var eldre med en stivt ansiktsuttrykk og buskete øyebryn. Men før jeg kunne kjefte på datteren min for å kalle ham en «gammel» mann, stoppet han og snudde seg mot henne.
Om han ble flau over mitt barn uten filter, vistes det i så fall ikke. Hans uttrykk myknet idet han sa: «Hei, unge dame! Og hvor gammel er du i dag?»
De snakket i noen minutter, han gratulerte hennes med dagen, og vi gikk våre egne veier.
Noen få minutter senere, snudde hun til meg og hvisket: «Kan jeg ta et bilde med den gamle mannen til min bursdag?»
Det var den søteste noensinne, og selv om jeg ikke visste om han ville gå med på det, sa jeg at vi definitivt skulle spørre.
Vi fant mannen noen rader lenger ned i butikken, og jeg gikk bort til ham. «Unnskyld meg. Dette er Norah og hun ønsket å høre om du ville være med på et bilde med henne for hennes bursdag?»
Ansiktet hans gikk raskt fra forvirret til forbløffet og overlykkelig.
Han tok et skritt tilbake, lente seg mot sin handlevogn og sa: «Et bilde? Med meg?»
«Ja, til bursdagen min!», tryglet Norah.
Så gikk han med på det. Jeg tok ut iPhonen min, og de poserte sammen. Hun la en myk hånd på toppen av hans myke hender. Han stirret målløst på henne med glitrende øyne da hun holdt hender med ham og studerte hans tynne årer og forvitrede knoker.
Hun kysset hånden og tok den deretter opp mot kinnet. Han smeltet. Jeg spurte om hans navn, og han sa at vi kunne kalle ham Dan.
Vi sto i veien for andre kunder, men de brydde seg ikke. Det var litt magi som skjedde på matbutikken den dagen, og vi kunne alle føle det. Norah og Dan la ikke merke til at de snakket som gamle venner.
Etter noen minutter takket jeg Dan som tok seg tid til å bruke noen av sine minutter med henne. Hans øyne var fylt med tårer og han sa: «Nei, takk. Dette har vært den beste dagen jeg har hatt på lenge. Du har gjort meg så glad, Miss Norah.»
De klemte igjen, og vi gikk derfra. Norah så etter ham til han var ute av syne.
Jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg ikke var klar til å gråte etter møtet.
Jeg ble helt sjarmert av deres møte og tenkte at noen av mine venner på Facebook ville tenke det samme.
Jeg publiserte historien og fotografiet av dem.
Senere den kvelden fikk jeg en melding fra en lokal leser som kjente Dan.
Hans kone Mary hadde gått bort i mars, og han hadde vært alene siden den gang. Hun ville at jeg skulle vite at hun var sikker på at han hadde blitt rørt av min lille jente. At han trengte det, og trolig aldri vil glemme det.
Jeg ba om hans telefonnummer og ringte ham et par dager senere.
Vi besøkte Dan og vasket huset sammen. Han hadde skåret seg under barbering og var iført sort bukse og sko. Han så 10 år yngre ut. Han hadde satt ut en barnebok med papir og fargestifter til Norah. Han spurte om hun ønsket å tegne noen bilder som han kunne sette på sitt kjøleskap. Hun gikk lykkelig med på det og startet arbeidet.
Det endte med at vi brukte nesten tre timer med Dan den dagen. Han var tålmodig og snill med min snakkesalige energibunt av en datter. Han tørket ketchup fra kinnet hennes og lot henne spise kylling i stua.
Mens vi gikk med ham til døra, tok han ut sin lommekniv og skar løs en rød rose som blomstret på verandaen. Han brukte 10 minutter på å kutte av alle tornene fra stilkene før han ga den til sin nye venn.
Norah spør om Dan hver dag. Hun bekymrer seg for ham. Hun lurer på om han er ensom eller kald eller om han har ost på brødskivene sine. Hun vil ha ham til å føle seg bra. Hun vil ha ham til å føle seg elsket.
Dan tenker på Norah også. Etter et nytt besøk, avslørte han at han ikke hadde sovet en hel natt siden hans kone døde. Han sa at han sov godt hver natt etter han møtte jenta mi.
Det gjorde meg målløs og kinnene mine var våte av tårer.
78 år skiller mellom disse menneskene. Noe i deres hjerter og sjeler gjør at de kan gjenkjenne hverandre.
Norah og jeg har lovet å besøke Dan hver uke – selv om det er bare i 15 minutter, selv om det er bare for en rask klem og litt bakverk.
Jeg har invitert ham til å feire Thanksgiving med oss. Han er en del av familien vår nå. Enten han liker det eller ikke, har han blitt absorbert inn i min familie av ni personer, og som Norah selv sa: «Vi elsker Dan».
Noen ganger kan en samtale med en fremmed føre til flotte nye ting. Tenk det.
Denne hjertevarmende historien gjør hele internett tårevått akkurat nå – DEL saken hvis den gledet nettopp deg!
