Alzheimers knusende effekt formidlet i et foto

Noen ganger trengs det bare noe visuelt for å fortelle en kraftfull historie. Det er akkurat det som er tilfellet med dette fotoet, som formidler den knusende effekten av Alzheimers på en måte som gjør inntrykk.

En Reddit-bruker delte et bilde av sin mors heklearbeid med bildeteksten «progresjonen av Alzheimers gjennom min mors hekling»

alzheimers hekling

Progresjonen vises fra øverst til venstre til nederst til høyre der 11 lapper er lagt ut på rad. Den første heklelappen viser tydelige mønstre, design og bruk av flere farger mens den siste lappen er bare én farge og ser nærmest ut som en løs ball av garn.

Det er den mest dramatiske visuelle representasjonen jeg har sett av nedadgående mentaltilstand. Reddit-brukeren skrev at det er noen år i mellom det første og siste verket. De ble lagd i løpet av de første årene etter diagnosen ble stilt. «Dette er noe hun ikke har vært i stand til å gjøre på veldig lenge nå men det var en stor del av de første fasene i hennes sykdomsbilde, fordi legen hadde anbefalt henne aktiviteter som ville holde hjernen i gang», forteller kvinnen.

«Jeg tok dette bildet etter at jeg fant en bag med alt det rare hun hadde heklet etter at hun ble syk», avslørte hun. «Det har gått noen år siden hun var i stand til å gjøre dette og selv om jeg vet at evnene hennes har avtatt, var dette første gangen jeg så på verkene samlet. Jeg fikk en trang til å legge dem ut i rekkefølge for å demonstrere sykdomsbildet sånn at jeg kunne ta bilde av det. Jeg må si at der og da var det overveldende for meg; jeg hadde ikke trodd det skulle treffe en nerve hos folk på den måten det gjorde.»

Innlegget har nå startet en dialog på Reddit-tråden med mange mennesker som har delt sine egne opplevelser med den hjerteskjærende sykdommen. Hun delte også flere detaljer av hvordan hennes mors Alzheimers hadde påvirket sin far.

Hun skrev:

«Jeg er så utrolig imponert over min far og den personen han har blitt etter sykdommen hennes. Da hun først ble syk var det definitivt veldig, veldig vanskelig for ham å akseptere. Det var mye fornektelse ang hva dette ville innebære for henne og for oss alle. Men nå har det gått 12 år og det er ingen måte å rømme fra virkeligheten av hva dette er.

Min far gjorde det veldig klart veldig tidlig at hun vil bli tatt hånd om hjemme og han har holdt sitt ord. Jeg vil poengtere at dette ikke er ment som en pekefinger til de som velger noe annet. Å være i stand til å besørge denne omsorgen er utmattende og for mange mennesker fullstendig umulig å gjøre hjemme.

Han hjelper med å mate henne, bade henne, kle henne og legge henne. Det er et nivå av hengivenhet som jeg ærlig talt ikke visste at han var i stand til og det har gjort meg så stolt av å kalle ham min far – og har også lært meg å sette mer pris på ting her i livet.

Før mamma ble syk tror jeg knapt han noen gang satt sin fot i matbutikken eller gjorde noe særlig av husarbeidet. Nå er det han som ringer meg for å fortelle meg om salg på nærbutikken eller spør meg om jeg trenger noe på butikken. Han har blitt langt mer tålmodig og forståelsesfull og veldig supportiv overfor min bror og meg, på måter jeg ikke tror han ellers ville vært. Det er helt klart at dette har satt sitt preg.

Han har vært nødt til å ofre mye av sin frihet ogmange vennskap. Mennesker vet ikke hvordan de skal håndtere dette og velger ofte å bare unngå situasjonen. Jeg husker sist gang han tok henne ut for å spise i byen. Han var så sint. Det var nemlig noen der som han pleide å være venner med, men som åpenbart unngikk ham fordi de følte seg ukomfortable med å tilnærme seg, på grunn av min mor.

På nåværende stadiet er det vanskelig å se glimt av min mor. Hun snakker ikke, hun gjenkjenner oss egentlig ikke og hun er ikke i stand til å gjøre noe særlig på egenhånd. Jeg spøker ofte med at mens mine venner håndterer utfordringene av å oppdra små barn, så gjennomgår jeg litt av det samme, men med min mor.»

Bildet har for henne blitt en måte å undervise andre om sykdommen. «Jeg vil nok aldri komme over at min mor har blitt tatt fra oss, men på dette punktet har det kommet til et slikt nivå at jeg bare vil gjøre det jeg kan for å lære mennesker om denne sykdommen og forhåpentligvis få noen som går igjennom dette til å vite at de ikke er alene.

Gjorde bildet hennes inntrykk på deg? Del det sterke virkemidlet på Facebook, slik at andre som går gjennom dette, direkte eller som pårørende, kan vite at de ikke er alene.