Et rørende brev har begynt å sirkulere på nettet. Brevet er fra en småbarnsmor, adressert til en tenåring som hjalp hennes datter i skateparken.
Jeanean Thomas forteller at datteren ble engstelig da de var i skateparken, på grunn av de store, skumle guttene som oppholdt seg i parken.
Men selv om den lille jenta var redd for guttene, var hun bestemt på at hun ville prøve det nye skateboardet sitt.
Foto: Twitter / Jeanean Thomas
Etter at hun hadde kjørt litt ganske tett på ungdommene, spaserte plutselig en av guttene mot datteren.
Moren ante uråd og var sikker på at de skulle si at parken var opptatt, eller noe annet ekkelt. Så, med piggene ute, gjorde hun seg klar til å si: “Parken er åpen for alle!”
Men så langt kom hun aldri, og det hele endte altså med takkebrev i stedet. Brevet la hun ut på Twitter, hvor det har blitt delt over 33.000 ganger, av folk over hele verden.
I brevet sto det:
Til tenåringsgutten i skateparken.
Du er trolig rundt 15 år, så jeg forventer ikke at du er spesielt moden eller at du vil ha en liten jentunge rundt deg i skateparken.
Min lille datter har har hatt lyst til å prøve skating i flere måneder nå.
Jeg har måttet overbevise henne om at skating ikke bare er for gutter.
Så da vi i dag var en tur i skateparken og så at den var full av høylytte tenåringsgutter som røyket og bannet, ville hun helst snu og dra hjem igjen.
For å være ærlig ville jeg det samme, for jeg ønsket ikke å måtte bruke mammastemmen min mot dere.
Samtidig ville jeg heller ikke sende et signal til datteren min om at hun skulle være redd for dere, eller at hun ikke skulle føle seg like velkommen i parken som dere er. Jeg hadde jo overbevist henne om at skating var for alle.
Så, da datteren min ble i tvil, svarte jeg rolig: “Det gjør ingenting, skateparken er for alle”.
Hun fattet mot og gikk forsiktig ned til rampen, til tross for at du og vennene dine fløy rundt henne på skateboard.
Hun kjørte kun to eller tre runder, da du tok kontakt med henne og sa: “Hei! Unnskyld meg…”
Jeg hadde forberedt talen min, med medfølgende mammastemme og skulle til å si: “Hun har lov til å være i denne parken like mye som dere!”.
Men det slapp jeg, for jeg hørte du fortsatte: “Du har føttene feilplassert på brettet. Skal jeg hjelpe deg?”.
Du brukte nesten en time sammen med min datter. Du viste henne hvordan hun skulle balansere på brettet og hvordan hun kunne svinge.
Og hun lyttet til deg, på en måte hun ikke en gang lytter til voksne.
Du holdt hånden hennes og hjalp henne opp når hun falt. Jeg hørte deg til og med tipse henne om at hun skulle holde seg unna rekkverkene så hun ikke skulle skade seg.
Jeg vil at du skal vite at jeg er utrolig stolt av at du er en del av lokalsamfunnet mitt.
Og jeg vil takke deg for at du var så snill mot min datter – selv om vennene dine ertet deg for det.
Da vi gikk hjemover igjen, så jeg at min datter var utrolig stolt og glad. Den selvsikkerheten og troen på at hun kan klare hva det måtte være, den har hun fått takket være deg.
Hjelp denne moren å slå et slag mot fordommer, og DEL denne fine historien videre.
