At ingen kjærlighet som en mors kjærlighet gjorde MaryAnn Parisi klokkeklart – gjennom et sterkt Facebook-innlegg til foreldrene av mobberne som plaget den lille gutten hennes. Michael på 11 år kom gråtende hjem, etter at flere andre barn hadde mobbet han ubønnhørlig for tannreguleringen.
”Han er definitivt en spenstig gutt, men han var definitivt genuint plaget. Han hadde tårer og tristhet i øynene. Mens han er en fantastisk ettergiven gutt, så er han fremdeles en ung gutt med veldig sårede følelser,” forteller MaryAnn til Katie Harris fra Fox 61. MaryAnn er ikke Michaels biologiske mor, men hva teller det i den store sammenhengen? Hans biologiske mor ga avkall på foreldreretten, så MaryAnn tok seg av den prematurfødte lille Micheal, som var svært sen i utviklingen.
MaryAnn vet så mye om Michael; at han er en kriger, en kjemper og en overlever av så ufattelig mange hindringer i livet, som selv en voksen hadde slitt med. Hennes beskjed til de som er overfladisk og velger å trykke andre ned, kan du se her.
”Dette blir gjerne litt omstendelig og det beklager jeg. Vi har alle barn i våre liv, på den ene eller andre måten. Jeg oppfordrer dere til å lære barna dine (eller barna rundt deg i livet ditt) om historien til min sønn. Kanskje dét å vite noe om bakgrunnen hans er det som utgjør en forskjell.”
”Til og med det beste eller mest selvsikre barnet har stunder der de er svake eller usikre på noe ved seg selv. Å lære de rundt deg noe om hvorfor hun eller han er annerledes kan være den positive veien å gå. Man lærer og vokser på å vite. Noen ganger trenger man en påminnelse, for vi har alle våre stunder.
Michael var født i uke 26 av svangerskapet; akkurat over 3 måneder prematur. Jeg er ikke hans biologiske mamma, men på alle andre måter er jeg det. Han brukte de første tre månedene av livet sitt på en kamp mellom livet og døden. Slanger inn igjennom kraniet til hjernen som fjernet eksessiv hjernevæske, flere blodoverføringer og mye, mye mer. Moren hans valgte å forlate han 3 måneder senere.”
”Han utviklet seg ikke og vokste ikke som han skulle, men overkom dét sammen med en rekke andre helseproblemer, for å bli den sterke, sunne gutten han er i dag. Han lærte ikke å snakke før han var 3 år gammel og læreprosessen for å kunne gå selv gikk veldig tregt. Tenner hadde han ikke før sin første bursdag. Han var så forsinket med alt… Men han elsket. Åh, som han elsket. Smilet hans er det beste som finnes, den dag i dag.
Det finnes ikke en person han ikke liker/elsker, inkludert dem som har ertet han i dag. Han tilgir, og helt ærlig, så glemmer han også. Det finnes ikke et fordomsfullt ben i kroppen hans. Jeg streber etter å være som han hver dag, men måler ikke opp. Dere kalte han streng-tryne i dag, og før det var det spisevanene hans dere ertet for. Vet dere at det er fysisk umulig for han å kontrollere at maten forblir inne i munnen når han spiser?”
”Eller hvor dårlig øye-hånd-motorikken hans er? Den tannreguleringen er bare et av mange steg han vil overkomme, for å rette opp den nedre kjeven som aldri riktig utviklet seg sånn som den skulle. Slik at han ikke mister maten ut av munnen eller tygger rart lengre – så dere ikke skal mobbe han mer.
Spenne stolen hans, kalle han dum, streng-tryne, Bucky Beaver (en ekorn med fremtredende tenner fra en tannkrem-reklame). Å fortelle han at han skal sette seg ned og holde munn er ikke veien å gå. Dere trenger ikke like han, men dere må respektere han. Han er en kjemper og dette er bare en liten del av historien. Dele, lære, vokse. Og det viktigste av alt: Respektere menneskene rundt deg, fordi du vet aldri hva de har vært gjennom.”
Å respektere sine medmennesker er så viktig – er du enig, så DEL!
