21-årige Nadia Salwin fra Sverige omtaler seg selv som «en stolt marerittsmamma med diagnosene ADHD, HSP, sosialspesifikk fobi og Marfans syndrom». På bloggen sin skriver hun om sitt daglige liv som en ung mor med funksjonshemninger.
Slik skriver hun i blogginnlegget fra 2015 som har gått viralt i sosiale medier, og som har fått mange til å tenke seg om:
«Jeg er akkurat som deg, men fortsatt veldig annerledes.
Jeg føler de samme følelsene, opplever de samme tingene. Bare litt mer. Når jeg er glad, er jeg overlykkelig. Når jeg er sint, er jeg forbannet. Når jeg er trist, er jeg i fortvilelse. Når noe gjør vondt, føles det som om hele verden går under. Når jeg får en klem, blir alt umiddelbart bra igjen, enn hvor ille det var rett før.
Noen ganger tar jeg alt personlig. Alt som skjer føles rettet mot meg. Og siden jeg mangler en ventil i hjernen min, kommer alt ut litt annerledes, vanligvis gjennom munnen.
Kanskje jeg høres sint ut. Du tror kanskje jeg overdriver. Men siden jeg mangler den ventilen du har, så blir ting som skjer veldig store for meg. Jeg får ingen sjanse til å sortere ut tankene og fjerne de dårlige. Det som ikke er realistisk.
Jeg er ikke en dårlig lytter, men noen ganger finner jeg det vanskelig å konsentrere seg. Dryppingen fra kranen, en bil som kjører forbi, et par på en benk; alt som du kan sile ut med hjelp av ventilen, forblir i hodet mitt.
Jeg ser leppene dine røre på seg, men noen ganger når jeg er nedfor, så klarer jeg ikke høre hva du sier selv om jeg virkelig prøver. Jeg gjør ikke dette for å ignorere deg, men fordi det er så mye annet å lytte til. Og hvis vi er i et helt stille rom, hører jeg i stedet på stillheten som blandes med tankene i hodet mitt. Fordi der er det aldri stille.
Noen ganger blir du lei av meg fordi jeg har spurt deg om en ting, for så å spørre nesten samme spørsmål igjen. Nei, jeg er ikke dum i hodet, treg eller blåst. Det er bare at svaret du ga meg, forsvant blant alle de andre tankene i hodet mitt. Så da må jeg spørre igjen. Og kanskje igjen for at det skal sitte. For at jeg skal huske.
Å ligge på sofaen for en hel kveld og se på filmer fungerer sjelden for meg. Etter en stund begynner det å krype i kroppen, jeg mister konsentrasjonen min og ser på alt annet enn det som skjer på TV-skjermen.
Da er det min kropp som forteller meg at jeg trenger litt avveksling. Min tålmodighet har tatt slutt, selv om filmen var bra. Gi min ødelagte hjerne en pause i ti minutter slik at vi kan fortsette senere. Hodet mitt har ikke samme evne til å behandle inntrykk som deg og slites raskt ut.
Blir du sur på min evige fikling på telefoner, sengetøy, klær og alt annet jeg får mellom fingrene mine? Det er bare min måte å få unna litt energi for å kunne holde fokus på deg.
Noen ganger føles det som om jeg ikke forstår deg og dine følelser. Men jeg forstår så mye mer enn jeg kan legge til ord. Fordi når det er sterke følelser i omløp, styres hjernen min av dem, og ingen ord kan komme gjennom mine lepper. Jeg har fullt opp med å holde kroppen organisert slik at den ikke gjør uønskede handlinger mot meg selv eller andre.
Kaster jeg ting overalt? Kaos er min måte å holde orden på. Fordi det er kaos i hodet mitt hele tiden, så føler jeg meg trygg. Det er da jeg føler at jeg har kontrollen.
Overraskes du over hvordan jeg kan være forbannet i ett sekund og i det neste så glad som bare det? Ikke bli det. Mitt humør er helt kontrollert av følelsen som får overhånd. Og det kan endres raskt. I min hjerne er alt i konstant bevegelse. Noen ganger henger jeg ikke med.
Havner jeg ofte i konflikt med andre? Det er bare fordi jeg hater urettferdighet og nekter å se på at andre mennesker havner ille ut.
Å blande seg er min spesialitet. Jeg gjør det ikke for å være vanskelig, men fordi jeg savner den feige barrieren som vanligvis karakteriserer mennesket. Jeg savner en konsekvent tanke og setter meg ofte i farlige situasjoner for å redde folk jeg liker eller føler medfølelse for.
Du tror kanskje jeg er en ekspert på å ødelegge meg selv. Du skjønner, jeg ser ikke på å være høylytt, hoppe i sølepytter eller å le høyt som pinlig. Jeg gjør det som faller inn i mitt sinn. Det jeg føler for i øyeblikket. Jeg har ikke tid til å tenke på hva andre mennesker tenker om meg. Det er så mye annet som distraherer.
Jeg forstår ikke instruksjonene like fort som du gjør. Noen ganger kan noen ha forklart det samme for meg ti ganger uten at jeg har fattet et kvekk. Så kommer noen andre, og jeg forstår plutselig. For meg handler det ikke om hva du sier, men hvordan du sier det.
Trøtt av at jeg miste nøklene hver gang vi går et sted, og finner dem alltid i jakkelommen når vi kommer hjem? Det er bare å bli vant til det. Hjernen min er så opptatt med omgivelsene at den ikke har tid til å huske hvor ting legges. Jeg la dem fra meg uten å tenke på det.
Vi med ADHD/ADD er intense. Vi føler mer. Vi hater mer. Vi sørger mer. Men vi elsker også mer. Fordi når vi elsker noen, gjør vi det ikke bare med hjertet, men med hele kroppen.
Når du kjenner at du ikke orker å være forstående lenger – gå ut. Ta en pause. Ta en pause fra oss, fordi vi kan være nokså stressende. Noe skjer alltid når vi er der. Vi er i konstant bevegelse.
Men vi er ikke bare intensive og hyperaktive. Vi er også både intelligente og kreative. Vi har bare en annen måte å tenke på, fordi vi mangler den ventilen. For å overleve har vi skapt vår egen lille måte å være og handle på.
Det må du la oss få. Og hvis du gir oss sjansen, sjansen til å få være nøyaktig den vi er, la oss dra nytte av alt det positive som vårt handikap bringer, vil du komme til å se hvor mye vi har å gi deg.
Du vil forstå. Og vær stolt av at akkurat du får følge vår reise og oppdage verden i vårt perspektiv.»
Les gjerne mer om Nadias liv og erfaringer på hennes blogg.
Dette var så utrolig godt satt ord på at vi ikke synes det er spesielt rart at det har blitt delt tusenvis av ganger i Sverige. Budskapet er det ingen tvil om; vær forståelsesfull og behandle alle mennesker med respekt. Alle kan behøve den påminnelsen i ny og ne. Del gjerne dette fine innlegget for å spre budskap og innsyn.
