Når man som liten hørte isbilen, visste man at tiden var knapp! Skulle man få tak i litt av de hjernefrysfremkallende iskremfristelsene, var det kun snakk om marginer.
For det første var det enkelte ganger man kunne være heldig med at bilen stanset utenfor, men de fleste ganger måtte man løpe etter den for harde livet, veive som en gal med armene og bare håpe på at den stoppet lenger nede i gata til slutt!
…og først DA kom man typisk på at en måtte jo ha penger òg, skulle man få utført en vellykket handel, så da var det bare å velge en av to utfordringer, avhengig av situasjon:
1. Var du alene, så måtte du ta på deg overbevisningsmasken og bygge tillit til sjåføren, slik at han anså deg som en seriøs, kommende kunde. Du måtte velge ut det du skulle ha og beregne nøyaktig pris og si NØYAKTIG hva du skulle ha sånn at ismannen kunne finne frem varene – mens du febrilsk løpte hjem igjen og begynte akuttforhandlingene med dine foreldre…
ELLER…
2. Hvis du løp ut sammen noen søsken eller venner fra nabohusene, kunne én løpe tilbake og skaffe penger, mens de andre måtte stå og oppholde isbilsjåføren så han ikke reiste videre. Det siste var sjeldent et problem når man fikk med seg de mest nysgjerrige kidsa som kunne underholde isbilmannen med spørsmål som:
«Er det tyggis i alle isene? Hvordan vet du at det er en tyggis der? Hva er forskjellen på den hvite og brune isen? Har du skjeer? Har du bare is? Spiser du masse is? Hvor mange pakker kan du kjøpe på en gang? Min favoritt er DEN! Jeg liker ikke is som har blitt for varm. Hvorfor er det ikke pinner på alle isene?»
Akk, ja, du skjønner tegningen. Kjærligheten til is ser ut til å være universal; ALLE barn ELSKER iskrem. Og barna i denne videoen er intet unntak.
Ansiktsuttrykkene deres sier alt:
