Da Dixie møtte babyen Danny, fortalte legene henne at han hadde utviklingsmessige forsinkelser. Moren til to adopterte barn brydde seg ikke om det. Da hun så Dannys smil, visste hun at han ville bli hennes gutt.
Danny kunne bare snakke i fragmenterte setninger. Hans motoriske ferdigheter var ikke tilstede, og han kunne ikke gå på potten. Dixie og hennes mann, Edward, ga Danny og barna alt de trengte, men én forespørsel ville de ikke etterkomme: En hund.
Men så grep skjebnen inn. Familiens nærmeste nabo, Dennie, trente søkehunder. Hun trente for tiden en hund ved navn Saki for jobben. Etter at Saki fullførte sin trening, ville hun bli sendt ut i arbeid. Men Saki begynte å gjøre noe rart. Nesten hver dag, prøvde hun å snike seg ut av bakgården. Så, en dag, klarte hun det.
Saki gikk over gaten for å se Danny. Hun hoppet på ham, og han smilte. Fra det øyeblikket var livet hans forandret. Saki snek seg over hver dag for å se Danny. Det var som om Saki visste at Danny trengte henne. Den første komplette, korrekte setningen Danny noen gang sa var: «Jeg er Saki sin pappa.» Plutselig kunne han snakke, han kunne gå på do, og han kunne kaste en ball.
Deretter var Sakis trening ferdig. Hun skulle gå videre til redningsorganisasjonen. Dixie ba Dennie om å spørre organisasjonen om de kunne beholde Saki. Organisasjonen sa nei. Dennie fortalte dem at de burde se selv. Representanter kom og så hvordan Sakis nærvær forvandlet Danny.
Da var det endelig avgjort: Saki og Danny fikk bo sammen.
Vennligst del denne emosjonelle historien om Danny og Saki hvis du mener at hunden virkelig er menneskets beste venn!
PS. Engelske undertekster kan fås ved å klikke på «Teksting» nede til høyre i videospilleren.
