Det er en hjerteskjærende virkelighet innen hunderedning at ikke alle hundene som blir reddet fra gatene overlever.
Da Janine Guido fra Speranza Animal Rescue så Watson, skjønte hun at hunden ikke bare var utmattet, men at han var klar til å dø.
Watson ble funnet av en god samaritan i en park en uke tidligere. Pitbullen var avmagret, dekket i sår og hadde en stor kreftvulst på bakbenet. Dessverre hadde kreften spredt seg og ingen behandling kunne kurere ham.
Janine, som er en fast inventar i Philadelphias dyreredningssamfunn, hadde en følelse av at Watson ikke hadde mye tid igjen, så hun tok beslutningen om å bli hos ham da han kom tilbake til herberget fra akuttveterinæren.
«Jeg hadde en magefølelse som sa at ting ikke skulle bli bra neste dag,» fortalte hun Dodo. «Jeg ville ikke forlate ham alene. Ikke da han trengte meg mest.»
Janine visste at hun ønsket å holde Watson med selskap og få ham til å ha det så komfortabelt som mulig i hvor enn-lang tid han hadde igjen.
Hun la ut en masse tepper på gulvet på herberget, la seg ned ved siden av ham og vugget ham i armene sine.
Han sovnet i armene hennes, mens hun gråt seg i søvn… Da Janine våknet om morgenen, virket det som at Watson var klar til å gå, og det gjorde han – kort tid etter, sovnet han inn…
«Jeg er bare så takknemlig for at jeg kunne være der og holde ham så tett på hans siste natt,» sa hun. «Jeg sa til ham hvor mye han var elsket og at livet hans betydde noe. Hjertet mitt brister, men jeg ville ikke forandret noe.»
Watsons bortgang er en påminnelse om at ikke alle hunder kan gå videre og leve et lykkelig liv – men de kan bli gitt et så skånsomt og respektfult farvel som mulig.
Det er godt å vite at Watson døde etter å ha kjent en kjærlig hånd.
