Dette innlegget er hentet fra Reddit, og ble først publisert i Norge av våre venner i Delbart, som også står for oversettelsen.
Mitt aha-øyeblikk kom på grunn av en pakke med hamburgerkjøtt. Jeg spurte min mann om å stoppe på butikken for å kjøpe et par ting, og da han kom hjem ramlet varene ut fra posen. Da oppdaget jeg hamburger-pakken, og der stod det at kjøttet var 70/30 – noe som betyr at den er 70 % mager og 30 % fett.
Jeg spurte «Hva er dette?».
«Hamburgerkjøtt», svarte han, litt forvirret.
«Du kjøpte ikke den riktige typen, sa jeg».
«Gjorde jeg ikke?», svarte han og trakk på øyenbrynene. «Var det et annet merke du ønsket?».
«Nei, du går glipp av poenget», sa jeg. «Du kjøpte 70/30. Jeg kjøper alltid minst 80/20».
Han lo. «Å, er det alt? Jeg trodde jeg virkelig hadde gjort noe dumt nå», svarte han.
Det var sånn det begynte. Jeg kritiserte ham for å ikke være smart. Hvorfor kjøpte han ikke et sunnere alternativ? Har han i det hele tatt lest på etikettene? Hvorfor kan jeg ikke stole på at han kjøper riktig? Må han ha det inn med teskje hver eneste gang? Det som frusterte meg mest var likevel hvor lite observant han var. Hvordan kunne han ikke iløpet av alle disse årene ha lagt merke til hva jeg pleier å kjøpe? Kan han ikke ta hensyn til noen av mine behov?
Han satt der bare, og lavmælt sa han «Jeg la ikke merke til det der. Og jeg tror egentlig ikke det er krise. Men jeg skal skaffe riktig neste gang».
Jeg så at et ansiktsuttrykk begynte å ta form hos ham. Et uttrykk jeg har sett mange ganger i de senere årene. Det var nok en kombinasjon av oppgitthet og en følelse av demoralisering. Så slo det meg: «Hvorfor gjør jeg dette? Jeg er ikke moren hans».
Jeg følte meg plutselig helt elendig. Og jeg var flau over meg selv. Han hadde rett. Det var virkelig ingenting å miste besinnelsen over. Likevel var det akkurat det jeg gjorde. På grunn av en dum pakke med hamburgerkjøtt som tifeldigvis ikke var den riktige typen. Hvis jeg hadde spesifikke krav til det han skulle kjøpe burde jeg ha vært klar på det overfor ham.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av diskusjonen uten at det skulle virke som at jeg har en spaltet personlighet, så jeg sa bare: «Ja, dette får vel bare klare seg til middagen i dag.»
Etterpå satt jeg og tenkte hardt på hva jeg nettopp hadde gjort. Og hva jeg sikkert hadde gjort mot ham i årevis. «Hamburger-øyeblikket», som jeg nå kaller det, var definitivt ikke første gang jeg kjeftet på ham for å ikke gjøre det på min måte. Han la alltid noe på feil plass. Eller glemte å legge på plass noe. Og jeg var alltid der for å påpeke det for ham.
Hvorfor ville jeg gjøre noe sånt? Hvordan er det nyttig for meg å kjefte på denne måten, på denne mannen? På mannen jeg har valgt å dele livet mitt med. Faren til barna mine. Mannen som jeg håper vil være der sammen med meg når jeg blir gammel.
Hvorfor gjør jeg det kvinner ofte anklages for, nemlig det å endre hver minste lille ting mannen gjør? Føler jeg at jeg oppnår noe? Tydeligvis ikke siden jeg fortsetter med å gjøre det. Hvorfor synes jeg det er rimelig å forvente at han skal huske hvordan jeg vil at absolutt alt skal være, og at det er den eneste riktige måten?
I de tilfellene der han gjøre noe annerledes, betyr det at han gjør noe feil? Når ble «min måte» den «eneste måten»? Når ble det ok å korrigere ham og holde en preken for ham hele tiden?
Hvordan hjelper det ham? Får det ham til å tenke «WOW! Jeg er glad for at hun var der for å fortelle meg hvordan det skulle gjøres?». Jeg tviler.
Han føler nok at jeg maser på ham uten grunn. Og jeg er ganske sikker på at han føler at han har to valg: Enten å slutte med å gjøre ting i huset, eller unngå meg helt.
To eksempler:
- Jeg fant nylig glasskår på kjøkkengulvet. Jeg spurte ham om hva som hadde hendt. Han sa at han knuste et glass kvelden før. Da jeg spurte om hvorfor han ikke fortalte om det sa han «Jeg ryddet opp og bare kastet det fordi jeg ikke ville at du skulle få et sinneutbrudd».
- Jeg tok ut søpla og fant et par blå sokker i søppeldunken utenfor huset. Jeg spurte om hva som hadde skjedd og hvorfor han kastet dem. «De kom ved et uhell inn i vaskemaskinen sammen med buksene mine». Hver gang jeg legger klær i vaskemaskinen minner du meg på at jeg ikke må mikse farger med hvitt. Jeg ville ikke at du skulle se dem og få fornyet tro på at jeg ikke har lært meg å vaske klær etter 35 år.
Så det hele gikk så langt at han mente det var bedre, eller enklere, å dekke over ting i stedet for å innrømme at han gjorde en menneskelig feil. Hva slags miljø er det jeg har skapt dersom han føler at han ikke kan gjøre feil?
Og la oss se på disse «feilene»: Et knust glass. Et par blå sokker. Begge er feil alle sammen kunne gjort. Men han hadde rett. Når det gjaldt glasset påpekte jeg ikke bare hvor klumsete han hadde vært, men også hvor dumt det var av ham å skjule det. Når han innrømte sokkeepisoden fortalte han jo sannheten, men likevel holdt jeg en skjennepreken om at han burde følge mer med når han vasker klær.
Når slike diskusjoner dukker opp pleier han å sitte der og ta imot alt, bit for bit. Men til slutt svarer han alltid noe sånt som: «Jeg antar at det ikke betyr så mye for meg».
Jeg skjønner nå hva han mener. «Det som har gjort deg så sint er en liten detalj, eller en uenighet, og jeg skjønner ikke hvorfor du lager et stort problem ut av det».
Men jeg tolket alltid dette som at han ikke brydde seg om min lykke eller at han ikke prøvde å gjøre ting slik jeg ville de skulle bli gjort. Jeg tenkte alltid til slutt at «denne fyren skjønner det rett og slett ikke».
Jeg begynte å tenke på hva jeg hadde observert i mine venners parforhold, og hvordan de også klaget over mannfolka sine. Jeg innså at jeg ikke var alene. På et eller annet vis har mange kvinner havnet inn i fellen med å tenke ting som: «Kona vet alltid best». Frasen «happy wife, happy life», gir et godt bilde av denne tankegangen. Men dette gir ikke mye rom for forskjellige meninger, gjør det?
Denne konstante hakkingen sender en melding til våre mannfolk som egentlig sier: «Jeg respekterer deg ikke. Vi tror ikke du er smart nok til å gjøre ting riktig. Vi forventer at du roter det til».
Med denne negative holdningen vil han over tid føle at han ikke gjør noe riktig (sett ut fra dine øyne). Hvis han er sikker på seg selv og hvem han er vil han til slutt begynne å mislike deg. Hvis han tror deg vil han bli usikker på seg selv, han vil begynne å tro på deg og det hele blir en selvoppfyllende profeti. Dette er ikke positivt for noen, verken for deg, han eller ekteskapet.
Gjorde mannen min det samme mot meg? Like sikker som jeg er på at det er mange kvinner som gjør dette mot mannfolka sine, er jeg også sikker på at menn gjør det mot sine hustruer. Men jeg tror ikke det er en typisk mannegreie å gjøre. Mens jeg satt der og tenkte over saken innså jeg at mannen min ikke oppførte seg slik mot meg. Jeg tenkte på de gangene det var jeg som gjorde feil. Gangen da jeg rygget inn i porten og skrapet opp bilen. Han sa aldri et ord om det. Gangen da jeg lagde mat, men ble distrahert av en telefon og maten brente seg fast. Han sa bare: «Vi kan da bare bestille pizza». Gangen da jeg glemte igjen verktøyet ute i regnet. «Feil skjer», sa han bare da.
Hva ville jeg sagt om det va han som gjorde disse feilene?
Så er han bare en bedre person enn meg? Hvorfor biter han ikke hodet av meg når jeg gjør ting han ikke liker? Ja, for jeg ville vært dum om jeg trodde det aldri hendte. Likevel husker jeg ikke at han har kjeftet på meg noen av gangene.
Kanskje jeg bare bør høre på hva han sier. Altså at «disse tingene ikke betyr så mye». At jeg bør forstå at det ikke vil si at han er lat, ute av stand til å lære, eller at han gir faen i meg.
For ham er det rett og slett ikke noe å starte en krangel over. Det er ikke noe han trenger å endre ved meg.
Det gjør ham helt klart ikke dum eller udugelig. Han er bare ikke så opptatt av alle detaljene som jeg er. Og det er grunnen til at han ikke freaker ut når han er på den andre siden av gjerdet.
Konklusjonen er at jeg valgte denne mannen til å være min livspartner. Han er ikke tjeneren min. Han er ikke ansatt for meg. Han er ikke barnet mitt. Jeg syntes ikke han var dum da jeg giftet meg med han, da hadde jeg jo ikke gjort det. Han trenger ikke å bli irettesatt av meg bare fordi jeg ikke liker måten han gjør ting på.
Da jeg kom til dette punktet begynte jeg å tenke på alt det positive ved han. Han er intelligent. Han er en bra person. Han er dedikert. Han er flink med barna. Og han hjelper alltid til med husarbeid (bare ikke slik jeg vil hele tiden!). Og ikke bare unngår han å gjøre meg trist når jeg gjør feil eller gjør ting annerledes. Han er også ofte enig i hvordan jeg vil at ting skal gjøres.
Og mesteparten av tiden forsøker han å huske hvordan jeg foretrekker at ting blir gjort. I stedet for å fokusere på de fantastiske tingene, dykket jeg bare ned i det negative. Jeg vet at jeg ikke er alene om dette.
Hvis vi fortsetter med å få mannfolka våre til å føle seg små, dumme og udugelige fordi de noen ganger roter det til (gjøre ting annerledes enn oss), vil de til slutt forsøke å unngå disse tingene. Eller enda verre: de vil begynne å tro at disse anklagene er sanne.
I mitt tilfelle er det min mann gjennom 12 år vi snakker om. Mannen som i regnet byttet dekk da jeg punkterte. Mannen som lærte barna mine å sykle. Mannen som satt ved min side på sykehuset hele natta da moren min var syk. Mannen som alltid har jobbet hardt for å tjene penger for familien.
Han vet hvordan han skifter olje i bilen. Han kan reinstallere operativsystemet i datamaskinen. Han løfter ting som er for tunge for meg, og han åpner syltetøylokket når det sitter fast. Han monterer en vifte i taket. Han fikser toalettet når det ikke fungerer. Jeg gjør ikke noen av disse tingene. Likevel holder jeg en skjennepreken for ham når han plasserer noe feil mens han tar ut av oppvaskmaskinen.
Han er en god mann som gjør alle disse tingene for meg. Han fortjener ikke å bli kjeftet på for de små tingene som ikke betyr noe.
Siden jeg innså dette har jeg forsøkt å ta meg i nakkeskinnet når jeg oppdager at jeg hakker på ham. Jeg klarer det ikke 100 % av gangene, men jeg har blitt bedre.
Jeg har sett at en liten endring kan gjøre et forhold mye bedre – det skjedde i vårt tifelle. Vi er mer avslappet. Vi trives bedre sammen.
Jeg har til og med kommet dit at jeg synes hans måte noen ganger er bedre enn min!
Det trengs to personer for å forme et partnerskap. Ingen har rett hele tiden, og ingen tar feil hele tiden.
Husk kvinner: Det er bare hamburgerkjøtt!
